Camilla Collett

1813-1895

Camilla Collett ønsket å frigjøre kvinners følelser. For å få dette til, tok hun en plass i den offentlige debatten, noe som var ansett som svært upassende for en kvinne på den tiden.

Camilla Collett var 41 år og enke da hennes første bok kom ut, men hun hadde skrevet hele livet. Etter at hun ble gift, kunne Collett omsider delta i offentlig debatt, om enn ikke under eget navn. Ektemannen Peter Jonas Collett skrev i den politiske dagsavisen Den Constitutionelle, og de to samarbeidet antakelig om mange av tekstene som ble publisert under hans navn. 

 

Et skrik

I 1854 ga hun ut romanen Amtmandens Døttre, som forteller kjærlighetshistorien mellom den unge kvinnen Sophie og hennes huslærer Georg Cold. Med det ble Collett sikret en plass i litteraturhistorien. Romanen ble utgitt anonymt, men mange visste hvem forfatteren var.  Den tok opp et så kontroversielt tema som kvinners manglende kontroll over eget liv og valg av ektefelle. Colletts budskap er at kjærligheten mellom mann og kvinne blir meningsløs når konvensjonene tvinger den ene parten til å være passiv. Hun kaller selv romanen for «Et Skrig. Mitt Livs længst tilbakeholdte Skrig.»

 

Bruker sitt eget liv

Beskjedenhet var en dyd for kvinner, noe Collett brøt med da hun ble forfatter, og enda mer ved at hun skrev sin egen historie. Hun hadde som mål at kvinner skulle bli sitt menneskeverd bevisst, og da måtte hun også insistere på at kvinners, og hennes egen, historie er interessant nok til å bli lest. Først i 1873, med Sidste Blade 4de og 5te Række publiserte Collett under eget navn. Dette  var et brudd med konvensjonen for kvinnelige forfattere.

Collett så det ikke som sin oppgave å kjempe for reformer. Hun ønsket å analysere kvinnens plass i samfunnet, og den betydning som manglende respekt fikk på kvinners forståelse av sitt eget verd. Hun spilte en viktig rolle i den borgerlige kvinnebevegelsens aller første fase, og da Norsk Kvindesagsforening ble stiftet i 1884, ble hun utnevnt til æresmedlem. Hun selv og hennes tekster ble viktige som inspirasjon for en yngre generasjon kvinner som kjempet for stemmeretten.

Mer om Camilla Colletts liv    Kilder og lesetips

Fredrikke Marie Qvam

1843-1938

«Alle tråder løper sammen hos fru Qvam», ble det sagt om Fredrikke Marie Qvam. Hun satt i sentrale verv i alle de største kvinneforeningene, og hadde utstrakt kontakt med ledende politikere.

Fredrikke Marie Qvam var den store administratoren bak kvinneorganisasjonene. Hun var Norske Kvinners Sanitetsforenings første formann. I 1898 ble hun valgt til formann for den nystartede Landskvinnestemmerettsforeningen. Året etter ble hun også valgt til formann for Norsk Kvinnesaksforening. Gjennom ektemannen Ole Anton Qvam, som to ganger var justisminister og i 1902-03 statsminister, hadde hun direkte kontakt med mange ledende politikere. Hun satt ofte på galleriet under stortingsdebatter, og tok gjerne kontakt med politikere etterpå for å få dem til å stemme slik hun ønsket. Hun fikk tilnavnet «korridorenes dronning». 

 

Underskriftsaksjonen i 1905

Qvam var siden barndommen opptatt av Norges selvstendighet. Hun ønsket at kvinnene måtte inkluderes i avstemningen om Norges uavhengighet i 1905. Da dette ikke ble tatt til følge, organiserte kvinneorganisasjonene hun ledet en underskriftsaksjon for kvinner. Aksjonen bredde seg over landet, og nesten 300 000 kvinnestemmer ble samlet inn til støtte for unionsoppløsningen. Aksjonen var et viktig skritt i kampen for kvinners stemmerett. Underskriftsaksjonen viste at kvinner var like patriotiske og verdige borgere som menn, og at det derfor ikke representerte noen fare å gi dem stemmerett.

 

Sanitetsforeningen

Norske Kvinners Sanitetsforening hadde folkehelse som sin hovedoppgave. Men også her kunne Qvam bruke sitt engasjement for stemmerett. Gjennom Sanitetsforeningen ble det mulig å mobilisere kvinner som i utgangspunktet følte at stemmerett var for radikalt, eller som ikke ville fått lov av sine menn å engasjere seg i en kvinnesaksforening.

Mer om Fredrikke Marie Qvams liv     Kilder og lesetips

Gina Krog

1847-1916

Gina Krog var hovdingen i norsk kvinnerørsle. Der andre kvinnesakskvinner godtok kompromiss for å komme eit stykke på veg, firte Gina Krog aldri ein tomme på kravet om full økonomisk og politisk likestilling med menn.

Krog var primus motor i oppstarten av fleire kvinneorganisasjonar. Som forfattar og som redaktør av tidsskriftet Nylænde, var ho også kvinnerørsla sin ideolog. 
 

«Prutningsforslaget»

I organisasjonen Norsk Kvindesags-Forening, oppretta i 1884, låg det usemje frå starten av mellom Krog, som ville ha full økonomisk og politisk likestilling mellom kvinner og menn, og leiaren, Hagbard Berner, som ville gå stegvis fram med krava om stemmerett. Spørsmålet om stemmerett var såpass splittande for foreininga at Krog saman med ti andre kvinner valde å skipe Kvinnestemmerettsforeningen i 1885. I 1897 kom det til usemje også i denne foreininga. Eit fleirtal ønskte å gå til Stortinget med eit forslag om kommunal stemmerett til kvinner som betalte skatt på inntekt som var høgare enn inntekta til menn med stemmerett. Gina Korg kunne ikkje støtte noko som gjekk bort frå kravet om jamstelling. Ho kalla forslaget for eit «prutningsforslag», og gjekk av som leiar, offisielt frivillig, men sanninga er at ho vart kasta. Usemja resulterte i danninga av Landsstemmerettsforeningen (LKSF). Gina Krog var ei av initiativtakarane. Denne foreininga voks raskt og fekk langt fleir medlemmer enn KSF.

 

Siger, men kampen fortset

Krog åtvara mot å stoppe arbeidet etter at svært mange av dei kvinnene som hadde engasjert seg i stemmerettskampen, fekk stemmerett i 1907. Denne retten var knytt til at kvinna anten hadde ei viss inntekt, eller var gift med ein mann med same inntekt. Men i 1913 vart Gina Krog sin kamp endeleg krona med siger.

«Vi hadde aldri tvilt på at vi skulle seire, men at seiren skulle komme saa stor og fullkommen, så stille og skjønn, som den kom i kveld, det hadde vi aldri drømt om», uttalte Krog til Stortinget sitt presidentskap etter avrøystinga i 1913. Kamptida var likevel ikkje over. Krog kravde derfor at kvinneorganisasjonane måtte vere påpasselege som aldri før, for at kvinner skulle få sin rettvise plass i heim og samfunn, i stat og kyrkje.

Meir om Gina Krogs liv   Kjelder og lesetips

Fernanda Nissen

1862-1920

Fernanda Nissen var middelklassekvinnen som etter hvert ble sosialist og engasjerte seg i arbeiderkvinnenes sak.

Nissen startet sitt politiske liv som tilhenger av partiet Venstre. Men etter at hun engasjerte seg i streiken til fyrstikkarbeiderskene i 1889, sjokkerte hun ved å gå i 1. mai-toget, «vandalenes tog», som avisene kalte det, og melde seg inn i det sosialistiske Arbeiderpartiet. 

 

Arbeiderpartiet mente at man først måtte få allmenn stemmerett for menn, før man kunne jobbe for stemmerett for kvinner. Kvinnesak, og kampen for kvinners stemmerett, ble fra sosialdemokratisk hold ansett for først og fremst å være de borgerlige kvinnenes sak. De få aktive kvinnene i partiet, inkludert Nissen, støttet opp om dette. Men da kravet om allmenn stemmerett for menn ble innfridd i 1898, var tiden kommet. I 1899 innbød Arbeiderpartiets Kvinneforening en del kvinneorganisasjoner, også borgerlige, til demonstrasjonstog 17. mai. Ikke alle de borgelige ville delta, men i alt 2000 deltakere gikk under fanen «alminnelig stemmerett også for kvinner», og ble hilst med blomster og hurrarop ned Karl Johan.

 

Kvinners perspektiv verdifullt

Hjem og barn var selvsagt kvinners viktigste oppgave, mente hun, men siden politikk griper inn i dagliglivet, bør kvinner absolutt hevde sin mening. Nissen stilte seg i opposisjon til den liberale kvinnesaken, og gikk inn for det som i ettertid har fått navnet forskjellsfeminisme. Hun mente at kvinnerepresentasjon ikke bare handlet om rettferdighet, men om at kvinner hadde noe nytt og verdifullt å tilføre, noe som var annerledes enn det menn bidro med.

Fernanda Nissen håpet kvinners representasjon på Stortinget skulle øke raskt etter 1913, men det skulle gå over 60 år før Stortinget oppnådde 20 prosent kvinnerepresentasjon. En slik sendrektighet ville nok ha skuffet den engasjerte Nissen, som i sin levetid fikk se kvinner gå fra å være umyndige (ugifte kvinner over 25 ble etter loven myndige i 1863, gifte kvinner i 1888), til å få stemmerett på samme grunnlag som menn i 1913. Til dem som mente at kvinner ikke egner seg i politikken fordi de vil la hjertet råde over forstanden, svarte hun at det er noe «forbannet sludder».

Mer om Fernanda Nissens liv     Kilder og lesetips

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet,  Akersgata 59, Postboks 8036 Dep, 0030 Oslo   |   Tlf: 22 24 90 90, Faks: 22 24 95 15 

E-post: stemmerettsjubileet@bld.dep.no  |  Nettredaktør: Linda Sørfjord |  Ansvarlig redaktør: Maria Brit Espinoza

Kontaktpersoner Stemmerettsjubileet: Kurt Ole Linn, kol@bld.dep.no, 22 24 24 70 

© Copyright 2014 Stemmerettsjubileet 1913 - 2013.